Magefølelsen som ble borte ?

Å være forelder er livets viktigste oppgave.

Små mennesker som er 100% avhengige av oss blir lagt i våre armer på fødestua, etter ni lange måneder med forberedelser er man der plutselig.

Man går inn som gravid og ut som foreldre.

En ny tittel i livet, og selv om man har ventet i det som kan føles som en evighet skjer forandringen plutselig.

Hva gjør man egentlig med den vesle bylten? Hvordan vet man når den skal sove, spise, skiftes og koses?

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen da jeg satt i min egen stue for første gang som mamma, men den vesle sovende bylten i armene og tenkte, hvordan i huleste skal jeg klare å gå på do?

Jeg kan avsløre at jeg fikk gått på do, til og med tatt en dusj, både med og uten baby på badet. Vi fant liksom ut av det, vi tre. Vi gikk inn i en boble hvor det nesten ikke var skille på natt og dag, hvor verden ikke betydde noe. Og alt som var viktig var innenfor våre fire vegger.

Det tok ikke lang tid før både instinkt og morsfølelsen min var på plass, og på merkelig vis visste jeg hva mitt barn trengte. Til tross for min unge alder, og uerfarenhet med små barn.

Men så vokser disse små til, og armene dine blir for små. Bobla sprekker enten man vil eller ikke. De både vil og må ut i verden i form av barnehage, så skole. Verden som har vært så trygg og god både for liten og stor åpner seg opp før man aner det. Og plutselig står det mennesker både i nær omkrets og annen som har sitt å mene om det ene og andre man gjør så godt man kan med i foreldrerollen.

Det er ofte jeg er misunnelig på min mor, som var forelder på 80 tallet, det er ikke en cm av meg som tenker at det var enklere å være foreldre da enn nå, men at det var enklere å stå ved sine egne valg og tenke mer på seg selv har jeg ingen tvil om.

Det er ingen foreldregenerasjon som har informasjon så lett tilgjengelig. Uendelig med foreldrebøker, artikler i aviser og magasiner, forum og la oss ikke glemme sosiale medier. Informasjon vil søker og informasjon som finner oss uten at vi kanskje ønsker det.

Aldri har det vært stilt større krav til oss foreldre, og man kan spørre seg hvorfor og hvem setter de kravene?

Jeg har vært småbarnsmor i 18 år, til syv veldig ulike små barn, noen med ekstra behov, de fleste med ekstra personlighet. Det er klart jeg står i mange kamper hvor tvilen kommer snikende på. Handlet jeg riktig? Burde jeg gjort noe annerledes? Sa jeg noe galt nå? Er jeg urettferdig?

Akkurat slik det skal være å være forelder tenker jeg. Det er her magefølelsen er et viktig verktøy sammen med fornuften. Men hva skjer når magefølelsen ikke får plass? Hva skjer når magefølelsen drukner i råd og meninger fra mennesker vi både kjenner og ikke kjenner?

Det er en kunst å lytte til magefølelsen, den trenger stillhet og konsentrasjon. Når man våger å lytte til den vil man også lære mye av seg selv og seg selv som forelder. Man finner sin vei ved å våge å lytte til magefølelsen er min påstand. Effekten av dette er at man slipper omveier og ulendt terreng.

Jeg sier ikke at du ikke kommer til å gjøre feil selv om du gir magefølelsen plass. Men sannheten er jo at det er av nettopp feilene du gjør du vil lære.

Jeg sier heller ikke at alles råd er uviktige eller ubrukelige. Det jeg sier er at det krever mye av oss som foreldre i dag å filtrere ut de rådene vi faktisk bør og vil bruke.

Så neste gang du sitter på et mørkt rom og venter på at en liten kropp skal sovne slik jeg gjør nå og undrer på om du sa noe galt, burde gjort noe annerledes, sagt litt mer eller mindre. Våg å lytt til magefølelsen først, før du besøker google, Instagram eller Facebook.