Hva er du redd for?

Så skjedde det noe.

Skal jeg være helt ærlig, vet jeg ikke helt hva. Men noe endret seg.
Kanskje var det at jeg opplevelde at flere prosjekter jeg tok en del av ikke ble gjennomførbart og gikk i grunne. Kanskje var det at jeg fikk ro nok til at alle lyder ble tydelige. Plutselig hørte jeg alle pekefingre, hevede øyebryn og kritiske meninger.

Eller var det kanskje etterpåklokskapen som spiste meg opp. Alt det jeg vet nå som jeg ikke visste da.

Jeg skal ikke lyge, det er krevende å feile. Egentlig liker jeg ikke det ordet, for er det egentlig noe som kan defineres som å feile? Jeg mener, betyr det at man ikke klarte det, at man ikke klarte noenting?

Om vi skal kalle det feil, har jeg gjort mange. Veldig mange. Men en ting har de alle til felles. Jeg har lært uendelig mye. Faktisk er det enklere for meg å peke på hva jeg har lært i de situasjonene det ikke gikk som det skulle, versus der alt gikk som planlagt.

Når prosjekter lykkes, går som smurt. Er det ofte vanskelig å snu seg å si hva man gjorde riktig. Det er neste umulig å skille flask fra teft.
Når er prosjekt derimot ikke går i boks, er det mye enklere å se hva man burde gjøre annerledes neste gang.

Om man tørr en neste gang.

Jeg vet at å følge drømmen krever mot, det kan både gjøre vondt for en selv og de rundt. Jeg vet også at å følge drømmen, kan gjøre livet ditt til noe du engang ikke kan forestille deg. Å følge drømmen kan vise sider av deg du ikke viste eksisterte, vise deg at du er sterkere enn du tror og du kan lære mer enn hva alle verdens skolebenker kan gjøre. Ikke minst ta deg til steder og mennesker du ikke ante var der.

Det å følge drømmen er krevende, på alle plan. Ikke bare skal du våge men du må også lære deg å lukke ørene innover. Lytte til eget hjerte og magefølelse. Når lyttet du ordentlig godt til din egen magefølelse.

I dag er det ikke vanskelig å mene noe om andre høyt, ikke bare kan man bruke stemmen sin til naboen og på butikken. Men sosiale medier er i alles lommer og en kommentar som både sårer og ødelegger er utrolig lett å skrive.

Det er disse som spiste meg opp denne gangen. Plutselig var tempo hos meg roligere, jeg satt ved en seng med et sykt barn. Stod ikke i en butikk og pakket hundre ordre om dagen. Tiden gikk i slow motion hos meg, plutselig.

«Se på hun da, der gikk det galt igjen, jeg visste det»
«Når skal hun lære? Hvor mange ganger skal hun feile før hun gir seg?»
«Kan hun ikke bare ta seg en vanlig jobb som alle andre?»
«Hvem tror hun at hun er egentlig?»

Hvem tror jeg at jeg er egentlig?

Jeg begynte å spørre meg selv de kritiske spørsmålene, hvem er jeg egentlig? Burde jeg ta meg en vanlig jobb til tross for at jeg har en sykdom som vil gjøre alt vanskelig? Burde jeg kanskje lære og innse at jeg ikke er dugende til noe? Hvem tror jeg at jeg er, sånn egentlig?

Kanskje alle andre har rett om meg, og jeg tar feil.

Kanskje jeg skal slutte å følge drømmene mine?

Jeg satte ambisjonene og drømmene mine på pause, og sakte men sikkert mistet jeg meg selv som den jeg en gang var. I en god stund, prøvde jeg å passe inn en alt for liten boks, og for å si det enkelt, jeg er temmelig romstor. Det sier seg selv at det ikke gikk særlig bra.

Jeg har alltid hatt store drømmer, og opplevd at drømmer går tapt og drømmer går i oppfyllelse. Når det går tapt har jeg fylt sekken med erfaring, når de oppfylles har jeg følt på enorm mestring og styrke. Hvorfor skal jeg slutte med det? Og heller gjøre det som kjente og ukjente forventer av meg.

Jeg har mange flotte mennesker i livet mitt, og de som er ekstra fine er de som ser hele meg og mitt potensiale. Det er heldigvis flere av, i nære relasjoner, venner og ikke minst kollegaer. Slike mennesker trenger man i livet.

Det er disse menneskene som nå har plukket meg opp og satt meg på rett kurs igjen.

Det hele startet med en telefon fra en mann jeg er nesten like glad i som han er jeg er gift med. «Du vet det felleskapet du alltid har drømt om, nå tror jeg jammen det er mulig»

Jeg kunne nesten ikke tro det. En ide og tanke jeg hadde gått med i ni år. Men som jeg tenkte var utenkelig, og en «for alltid drøm» (Jeg har noen av de)

«Jeg har funnet en gjeng som har minst like tro på dette som deg, og de er villig til å satse sammen med deg.»

Og før jeg visste ordet av det, ble jeg dratt ut av tåken og satt rundt samme bord med en gjeng drømmere. Ikke bare drømte de, de hadde enormt med kunnskaper, etter å ha prøvd, feilet og lykkes.

Og sakte men også temmelig fort falt brikke for brikke på plass for meg

Jeg har fortsatt noen brikker som må på plass, og noen hjørner har uten tvil fått seg en trøkk. Tiden i slow motion har forandre meg, noe til det bedre, og noe jeg ikke kjenner meg igjen i.

Men nå sitter jeg her, nok en gang og jobber mot en drøm. En drøm om at foreldre skal se styrken i hverandre, at vi alle er i samme båt og kan dra styrke, nytte og erfaring av andre i samme situasjon. Vise at å være raus med tanker og følelser kan gjøre en ENORM forskjell for andre og deg selv. Nå sitter jeg her, og jobber for at foreldreforum skal bli en realitet. En drøm jeg har hatt i lomma i ni år.

Jeg kjenner sommerfuglene svirre, tanker og ideer spinner med hva jeg ønsker at dette felleskapet skal kunne gjøre og gi, mens jeg støtt og stadig rister av meg styggen på ryggen og snur meg vett fra andres pekefingre og hevede øyebryn.

Flere 100 mennesker har allerede meldt seg på. Noe som forteller meg at flere også har troen på min drøm, trenger jeg egentlig mer?

Jeg er og blir en drømmer, ei som ønsker å gjøre en forskjell, ei som ønsker å se om ting er mulig. Og det er det kun jeg som skal sette en stopper for. Ingen andre.

SÅ la meg spørre deg,

går du å bærer på en drøm? En tanke, en ide, en tjeneste du ønsker å sette til livs. Eller kanskje du skulle ønske livet ditt var bittelitt annerledes på en eller annen måte?

Kanskje skulle du ønske du bodde et helt annet sted? Hadde en helt annen jobb? Brukte fritiden din annerledes?

Hva er det som stopper deg? Sånn egentlig?